Takk, mamma, fordi du var der for oss alle.
Både familien, og så mange andre.
Vi hadde åpent hus, hvor folk kom og gikk.
Du ga så mye av deg selv og gledet de rundt deg.
Jeg husker vi ringte deg fra Kypros, og spurte om vi kunne ha klassefest.
Du sa ja på sparket. Vi ble 30 stykker fra to land, og alle fikk overnatte.
Ting har endret seg nå. Du bare forsvant sakte men sikkert.
Når jeg møter deg ser jeg at du er mamma, men det er alt.
Du er så anderledes, og forbindelsen til denne verden er mer eller mindre brutt.
Sånn er det bare. Nå har du blitt dement.